I skuespillets femte akt møter Peer en eventyrskikkelse som går under navn av Knappestøperen. Fordi Peer har utslettet seg selv som menneske, vil Knappestøperen smelte ham om i en stor støpeskje. Slik kan vrakgodset (Peers personlighet) gjenoppstå i ny form og kanskje bli til nytte. Peer sier at han gjerne kan gi avkall på å være seg selv - men smeltes om vil han ikke. Han fylles av unevnelig angst, og prøver å slippe unna støpeskjeen ved å peke på at han i alle fall har vært en stor synder. Også det er da en måte å eksistere på?