Peer har hele sitt liv fulgt Bøygens valgspråk om å ”gå utenom” alle utfordringer. Resultatet av at han aldri tar ansvar er at han langsomt går til grunne som personlighet. Mot slutten av stykket finner han en vill løk. Hvert lag av løken oppleves som et lag av hans tidligere liv. Han ser seg selv som i en bakvendt revy og innser at han har vært uten kjerne, i likhet med den løken han skreller. Peer forstår endelig at han ved alltid  å ”gå utenom” har gjort seg selv til ”ingen”.