Ute i en belgmørk skog slåss Peer med et slimet og tåkete vesen uten form og skikkelse som kaller seg Bøygen, og som gang på gang gjentar at den er “seg selv” og ber Peer “gå utenom”. Det å seire over Bøygen synes umulig. Idet Peer synker sammen og er i ferd med å overgi seg, blir han reddet av klokkeringing og salmesang. Solvejg er nær. Men har Peer selv dermed seiret over den indre stemmen som alltid får ham til å gå utenom alle livets vanskelige valg?